Er det håp?

Trenger du også å kjenne deg håpefull? Jeg trenger iallfall det. Jeg tror at vi alle trenger alle å føle at det nytter.  Dette kommer til å gå bra. Hvis ikke begraver vi oss i umuligheter,  destruktive tankebaner og skynder oss å tenke på noe annet.

Er det noe håp?

Det har jeg lurt på mange ganger. Hvis jeg begraver meg i statistikken over hvordan det går med klimagassutslippene, og hva som er i ferd med å skje med klimaet vårt så ser det ikke akkurat lyst ut i våre dager.

Jeg tenker også at det må jo være håp.  Grunnen til at vi mennesker har overlevet som art er fordi vi er så gode til å samarbeide med hverandre. Vi er sosiale vesener.  Nå trenger vi vår sosiale kompetanse mer enn noen gang før. Dette må vi få til!

Jeg tror det er håp hvis vi klarer å fortelle hverandre de historiene som inspirerer folk til å se muligheter istedenfor problemer. Hvis vi tror at det kan gå bra, så kan vi dra et stor lass sammen. Hvis de fleste tror at det er umulig og lar en av oss dra alene, så går det jo ikke.

Hvorfor må vi fortelle hverandre historier om håp?

Per Espen Stoknes forteller oss i denne TED talk at vi mennesker ikke orker å høre på innviklede tekniske beskrivelser eller skremselsfortellinger om jordas fremtid.  Han forteller om psykologiske mekanismer med 5 indre forsvarsverk mot endring.

Årsaken

1. Avstand.  Dette angår ikke meg.  Det er ikke her eller nå. Jeg kjenner meg hjelpeløs og vil heller tenke på de nære ting.
2. Vi er dømt.  Vi blir redde. Jeg vil unngå dette temaet.  Jeg har hørt det så mange ganger før at jeg bare stenger ørene når det kommer noe som likner.
3. Dissonans. Hvis det jeg hører ikke passer med det jeg alltid har trodd, så kjennes det kjennes ubehageilig ut.
4. Fornektelser er at jeg oppfører meg som om jeg ikke vet. Kanskje vet jeg at det er noe som skjer, men jeg endrer ikke det jeg gjør. Vi rettferdiggjør det vi pleier å gjøre og latterliggjør fakta som noen andre har avdekket.
5. Identiteten min forteller meg hvem jeg skal være.  Klimaaktivistene  ønsker at regjeringer skal gripe inn, men hvis den kulturen jeg tilhører forteller meg at det er mye viktigere å ha store flotte biler, eller at regjeringer ikke skal gripe inn i samfunnet, så nekter jeg for at dette kan være sant.

Løsningen

Ved å ta i bruk denne kunnskapen om psykologiske mekanismer kan vi snu måten vi kommuniserer på. Vi kan formidle nyttig informasjon slik at den blir mer hjernevennlig og nå fram til mange fler.

1. Flytte samtalen fra avstand til nærhet. Vi kan vise at dette angår oss. Ting sprer seg sosialt. Vi gjør det som naboen gjør. Det har vist seg at solceller på taket sprer seg i nabolag.
2. Støttende.  Vi kan snu samtaler om klima til å handle om menneskenes nye muligheter når det gjelder helse og teknologi.  Vi kan snakke om alle de nye jobbene som kommer med ny bærekraftig teknologi og nye bærekraftige tankebaner.
   • Et eksempel er at kasting av mat er redusert ved å endre referanserammen .  Om man skifter til mindre tallerkener i kantiner så tar folk mindre mat på tallerkenen, og mindre mat blir kastet.
3. Vi kan vise fram hva vi gjør bra. Firmaer og personer kan fortelle om hvor mye de har klart å redusere energiforbruk i bygninger og til transport.
4. Fortell alltid minst 3 gode ting om fremtiden før vi skal snakke om et klimaproblem.
5. Identiteten  kan endre innhold. Dersom vi forteller historier om helter og heltinner  fra alle samfunnslag og forskjellig politisk tilhørighet kan vi gradvis få justert identiteten til det fremtiden trenger. Vi mennesker elsker historier.

Individuelle løsninger er ikke nok til å løse klimaproblemene.  Det er likevel veldig viktig at vanlige mennesker  engasjerer seg, slik at lederne våre blir trygge på at folk vil ta vare på verden for de som kommer etter oss.

Nye historier.

Per Espen Stoknes forteller historien om at lufta rundt jorda er så tynn som et epleskall. Dette er vår verdens hud.  Innenfor denne huden er vi alle tett knyttet sammen.  Alt liv er næret og beskyttet under denne huden.

Vi må rett og slett fortelle hverandre de gode historiene.

Her er to historier fra meg. Den ene er en drøm er gått i oppfyllelse. Det er nå 2 måneder siden vi fikk både elbil og solceller på taket. Selv nå midt  i desember og med snø på solcellene lader det bittelitt.

I dag var jeg og besøkte mamma. Det var -7 °C, og det har aldri vært kaldere når jeg har kjørt så langt. Når jeg startet på hjemveien kjørte jeg først i fartsgrensen, og på E18 gikk  det i 100 km/time.  Jeg la merke til at det var 20 km lenger på gjettometeret enn km enn jeg skulle kjøre. I 100 km/ time reduserte dette seg i løpet av noen mil til 10 km / time. Det begynte å kjennes litt for spennede ut, men jeg hadde lyst til klare å kjøre helt hjem uten å lade. Jeg reduserte farten til 80. 0g deretter til 70.  Etter dette holdt gjettometeret seg på ca 10 – 11 km lenger enn jeg skulle kjøre. Like før jeg var hjemme var det en lang nedoverbakke som gav mye lading så jeg svingte inn i garasjen når det var 14 km kjørelengde igjen. Det var ingen egentlig krise, jeg kunne stoppet og ladet flere steder underveis men det var  en liten spenning i hverdagen å komme helt hjem uten å lade.

I sommer hadde vi en liten sykkelferie der vi syklet helt hjemmefra til Danmark ( via ferga da). Det føltes nesten som et eventyr, og jeg er helt sikker på at gleden min var minst like stor som om jeg først hadde tatt et fly til Spania eller Helles eller enda lenger vekk. I håp om å inspirere noen andre til å ta en litt mer kortreist ferie så la jeg reiseopplevelsen ut på facebook i noen få episoder.

Når jeg tenker på det nå kommer følelsene tilbake.  Spesielt ubehaget der GPSen foreslo at sykkelruten skulle gå på motorveien, og jeg ikke ante hvilken veg vi skulle ta. Etter å ha spurt noen fikk vi pekt ut en mer sykkelvennlig veg. Jeg husker godt den gode følelsen som bredte seg i kroppen når vi så navnet på det ærverdige strandhoteller skrevet på veggen.

Hva kan du gjøre.

Vi trenger historiene som gir oss håp.  Kan ikke du dele en egen opplevelse, eller andre ting du har hørt som gir deg håp for fremtiden.

Jeg kjenner meg håpefull når jeg leser historier om at solstrøm er billigere enn kullkraft. Denne artikkelen fra 2014 fortalte at allerede da var solkraft i Austin Texas billigere enn kull. Det er mange flere eksempler på dette nå.

Hva er det som gir deg håp for framtiden.  Fortell om det i kommentarfeltet. På den måten får vi mange historier, og vi kan dele håpet med hverandre.

Skriv navn og epost, så hører du fra meg.