Rettsakens første dag

En av de aller viktigste tingene som skjer i Norge akkurat nå er rettsaken mot tillatelsene til oljeboring i Arktis. 14 november 2017 var den første dagen og jeg hadde en veldig spennende, interessant, sjokkerende og lærerik dag.

Dette er den første rettsaken der Norges miljøparagraf prøves. Saksøkerne hevder at kongelig resolusjon fra 10 juni 2016 er ugyldig. Det var da Staten tildelte utvinningslisenser i 23 konsesjonsrunde. De ti utvinningstillatelsene har irreversible og uakseptable miljømessige skadevirkninger. 23 konsesjonsrunde er ugyldig da den strider mot grunnlovens §112 og 9 andre punkt. Les detaljert påstand her.

Det opplevdes som en høytidelig dag, og noen var kledd i sin fineste stas for å hedre dagen. Akkurat da vi gikk inn i Tingretten kom det et lett snødryss.

 

Åpning av rettsaken.

Det var høytidelig når alle i salen reiste seg, og ikke satte seg før dommeren gav signal om det. Jeg fikk inntrykk av at tingrettsdommer Hugo Abelseth fulgte interessert med på alle innlegg og stilte spørsmål og ba om relevant klargjøring. Jeg opplevde en tenkende og tilstedeværende person. Det gjør meg glad at vi har slike dommere.

Dommeren introduserte saken ved å si at Kongelig resolusjon om 23 konsesjonsrunde er påstått ugyldig av saksøkerne og at Staten påstår seg frifunnet.

Saksøkernes advokater

Advokat Cathrine Hambro var krystallklar og innledet med at dette er en helt spesiell sak. Det er den første nyåpningen for boring på 20 år. Arktis er et svært sårbart område, og vi har allerede funnet mer olje enn vi kan ta ut fra bakken hvis vi skal holde oss under 1,5° Celsius temperaturstigning.

Felter i 23 konsesjonsrunde er lenger øst og lenger nord enn noen gang tidligere. Dette er den første utvinningstillatelsen som er gitt etter all kunnskapen som kom med FNs klimapanels 5. hovedrapport. Tillatelsene er også gitt etter at den forpliktende Parisavtalen ble underskrevet.

Hambro gjennomgikk bakgrunnen for miljøparagrafen i grunnloven, og påpekte at den i 2014 ble klargjort og forsterket og at tilknyttingen til menneskerettighetene ble understreket. Stortingspolitikerne ville binde seg til masten på samme måte som Odyssevs ville stoppe seg selv fra å bli fristet av Sirenenes sang. Tvil må alltid komme miljøet og enhver til gode.

Advokat Emanuel Feinberg påpekte at norske utslipp av drivhusgasser har både nasjonale og internasjonale utslippsbidrag.

De nasjonale utslippsbidragene i Norge ligger over det dobbelte av gjennomsnittet i verden, og vi må kutte. I Parisavtalen er de blitt enige om at verden må kutte med 40 % innen 2030, og at industrilandene må ta den største byrden. Norge må som et minimum kutte 50 %, og vi må ha en plan for hvordan dette skal gjennomføres.

I 1989 satte man seg et mål om hva man skulle kutte innen 2000. Allerede i 1994 forlot man målet da man forstod at det ikke gikk med den strategien man hadde. Norge hevder at de har kuttet utslipp når det i realiteten ikke har gått noe ned. Argumentet er at utslippene ville ha øket uten tiltak.

Kvotehandel er Norges virkemiddel, men det er alt for mange kvoter, og det er langt unna å nå målet.

De internasjonale utslippsbidragene fra Norge er store. Vi produserer 2% av verdens olje og gass. Norge har stor oljeinntekt per person i landet, og bare 2 land i Midtøsten har tjent like mye som oss per person. Økt produksjon fører til økt forbruk.

Hvilke land skal la sine ressurser ligge for at Norge skal kunne utvikle våre fossile energikilder?

Feinberg minnet også om at iskanten flytter seg att og fram fra år til år. Det er en høy risiko for at noen av områdene der disse konsesjonene er, blir liggende inni isen om få år, og det med katastrofale følger.

Det er funnet mange feil i statens lønnsomhetsberegninger av utvinning av olje fra 23 konsesjonsrunde, og alle feilene er i samme retning, nemlig at det ser mer lønnsomt ut. Med oljeskattereglene kan leteboring være lønnsomt for oljeselskapene, men et tapsprosjekt for staten.

Tildelingene er ugyldige fordi konsekvensene for klodens klima og Arktisk miljø ikke er tilstrekkelig utredet før utdelingen, og det er gjort saksbehandlingsfeil fra staten.

§112

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Regjeringsadvokatens innlegg.

Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted sjokkerte meg helt inn i sjelen med sitt innlegg der han latterliggjorde miljøorganisasjonene ved å kalle saksøkingen grunnlovsaktivisme samt hevde at informasjonsarbeidet i forbindelse med rettsaken var en Amerikanisert forestilling.

Disse nedsettende ordene ble gjentatt gang på gang. Jeg kjente at jeg hoppet litt i stolen hver gang jeg hørte de ubehagelige ordene der jeg satt på bakerste rad midt bland bunader og de mange som stod bak og ikke hadde fått sitteplass. Hersketeknikk tenkte jeg og ble litt matt.

En annen del av regjeringsadvokatens innlegg som gjorde meg helt vantro var påstanden om at de 2 første avsnittene i grunnlovens §112 ikke var noen rettighet, de var kun ment som en uforpliktende visjon som det ikke var meningen at man skulle ta bokstavelig. Han påstod sågar at §112 ikke er ment å skulle være en menneskerettighet. Han hevdet at ordet tiltak i 3 ledd i miljøparagrafen bare skulle bety at regjeringen måtte gjøre noen tiltak, og at det ikke spilte noen rolle om de oppfylte første og andre led i samme paragraf. Han mente at den norske staten hadde gjort mange tiltak der han sa at underskrivingen av Parisavtalen var et av de sentrale tiltakene, og at dette tilfredsstilte §112.

Sejersted påpekte at Norges virkemidler for å få ned klimagassutslippene er å få forbruket ned ved å strupe etterspørselen. Han understreket at det ikke er noen internasjonale forpliktelser eller rettslig ansvar for Norge å redusere eksporten.

Hele salen ble ganske matt og stille etter dette.

Del E, «Menneskerettigheter», i Grunnloven

I Store Norske leksikon står det: «Den 13. mai 2014 vedtok Stortinget en ny del E, med tittelen «Menneskerettigheter», i Grunnloven. En rekke nye menneskerettsbestemmelser ble med dette inkludert, både sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.»

Den gamle paragrafen 110b hadde hatt lite praktisk betydning, og stortinget ønsket å styrke miljøparagrafen. I forbindelse med grunnlovsrevisjonen i 2014 ble miljøparagrafen flyttet inn i delen for menneskerettighetene for å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Jeg ble så glad når jeg fant dette sitatet, og logikken forteller meg at dersom vi har en rettstat som fungerer etter hensikten så må saksøkerne vinne fram mot staten i denne saken.

Etter advokatene var det partsforklaring fra saksøkerne Greenpeace og Natur og Ungdom

Truls Gulowsen er leder i Greenpeace og la vekt på at hans organisasjon var opptatt av å ta vare på jorden i alt sitt mangfold. De er en uavhengig miljøorganisasjon som ikke mottar midler fra stater og selskaper. Miljøkampen haster nå mer enn noen gang, og vi må finne nye virkemidler for å nå fram.

Utslippene har fortsatt å øke i de siste 30 årene selv om politikerne i hele denne perioden har sagt at dette er viktig. Hvis ikke Norge kan ta klimaansvar, hvem er det som skal gjøre det da?

Ingrid Skjoldvær er leder i Natur og Ungdom. Hun fortalte at organisasjonen er 50 år i år, og de er en grasrotorganisasjon med 70 lokallag. Fokuset er å tenke globalt og handle lokalt. De vil ha en fremtidsrettet disposisjon og utnytte ressursene til et felles beste. Det skal ikke være opp til den enkelte å ta et klimaansvar. Det er et myndighetsansvar.

Besteforeldrenes Klimaaksjon er medsaksøker

Med det helt spesielle perspektivet som besteforeldre har, er BKA med for å støtte denne rettsaken. Det ble holdt et glitrende innlegg av Ketil Lund som gjorde meg stolt av å være en del av BKA. Dette innlegget er det aller best å lese selv.

Bevisene.

På første dag var det et ekspertvitne som uttalte seg. Det var Eystein Jansen som er forskningsleder og professor i klimaforskning ved Bjerknessenteret i Bergen. Han har vært sentral i skrivingen av både 4 og 5 hovedrapport fra FN’s klimapanel. Han var helt klar i sin konklusjon om at klimaendringene både er naturlige og menneskeskapte, men at den raske temperaturstigningen som vi ser nå skyldes menneskenes utvinning av fossile energikilder fra bakken.

Jeg har fulgt ganske godt med på klimaforskningen, og det meste av det han sa hadde jeg hørt før. Det som var nytt for meg var at smeltingen av Grønnlandsisen nå er kommet til et vippepunkt der isen vil fortsette og smelte lenge selv om vi skulle stoppe å slippe ut drivhusgasser med en gang. Hvis vi fortsetter lenge med å slippe ut drivhusgasser vil store deler av verdens byer bli satt under vann.

Vi kjenner ingen måte å skru av varmen igjen når den først er kommet. Det er viktig med rask handling. De neste 10 årene vil gi store konsekvenser.

Hva nå?

Det er vondt å ta inn over seg hva som er i ferd med å skje med klima, men jeg er glad for at det kom fram på en så klar og tydelig måte i denne viktige rettsaken.

Når vi kom ut fra rettsalen klokken 16 var Oslo hvit. Det kjentes litt ut som et tegn om en ny tid, og jeg er veldig glad for denne rettsaken.

Jeg vil gjerne høre fra deg i kommentarfeltet.
Skriv navn og epost så hører du fra meg når jeg skriver innlegg.