13c. Klimavitenskapens historie – 1988 til 2014

Dette er et referat fra Andrew Dessler (se kilde nedenfor). Denne historiefortellingen har et tydelig utsiktspunkt fra USA. 1988 var det året da klimavitenskapen gikk fra i hovedsak å være av akademisk interesse til å bli et politisk problem.

Hva skjedde i 1988

Noen få av kongressens ledere i USA sørget for at det ble holdt en høring om klima i august 1988. James Hansen var en klimaforsker fra NASA, og han fortalte på denne høringen at han var 99% sikker på at verden ble varmere, og at det sannsynligvis var menneskeskapt. Denne høringen skjedde samtidig med at det var en veldig varm august, og den fikk massiv publisitet.

Tidsskriftet Time oppnevnte jorden til årets planet, og hovedoppslaget i januar året etter var at jordas fremtid er truet. De hadde artikkelen «Endangered Earth».

IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change = FNs klimapanel) ble dannet i 1988, med hensikten å fremskaffe det vitenskapelige grunnlaget som var nødvendig for å beslutte hva som skulle gjøres for å ta vare på klimaet.

Da verden organiserte seg for å få på plass reguleringer for å redusere klimagassutslippene, så organiserte også motstanderne av reguleringer seg. Motstanderne kom fra ulike bakgrunner.

• Energiindustriens samlede inntekter er enorme beløp, i størrelsesorden millioner milliarder kroner per år, og kanskje skal vi ikke bli overasket over at de kjemper imot alle reguleringer av klimagassutslipp.
• Motstandere av reguleringer kommer i mange fasonger, og en av de var daværende president i Tsjekkia Václav Klaus som sa: «Den største trusselen mot frihet, demokrati, markedsøkonomi, velstand mot slutten av det tjuende, og begynnelsen av der tjueførste århundre er ikke lenger sosialisme. Det er isteden den ambisiøse, arrogante og samvittighetsløse ideologi av miljøvern.
• Med tobakkstrategien som bakteppe, og mange av de samme aktørene, ble det stort fokus på å angripe vitenskapen og så tvil. De var ikke enige med hverandre, men de var enige om å så tvil. Vanlige argumenter var:
  • Det er ikke sant at jorden varmes opp.
  • Hvis jorden varmes opp er det ikke menneskene som har gjort det.
  • Noen hevdet til og med at drivhusgasseffekten ikke finnes.
• Fundamental tro på at miljøreguleringer griper inn og truer deres personlige frihet er også et viktig argument for mange som engasjerte seg som klimaskeptikere.

Rapportene fra FNs klimapanel

I 1990 kom den første hovedrapporten fra FNs klimapanel.

Oppsummeringen var: Størrelsen av oppvarmingen passet godt til klimamodellene, men samtidig er den i samme størrelsesorden som naturlige klimavariasjoner. Det er derfor mulig at den observerte økningen kan skyldes naturlige variasjoner.

I 1995 kom den andre hovedrapporten fra FNs klimapanel.

Oppsummeringen var: Bevisbalansen viser en tydelig menneskelig påvirkning på klima. Det var en stor utvikling siden den første rapporten, men det var fortsatt usikkerhet.

I 2001 kom den tredje hovedrapporten fra FNs klimapanel.

Oppsummeringen var: «Det er nye og sterkere bevis på at det meste av oppvarmingen som er skjedd de siste 50 årene sannsynligvis skyldes menneskelig aktivitet.» Formuleringen innebærer at det er 65% sannsynlig at oppvarmingen er menneskeskapt.

I 2007 kom den fjerde hovedrapporten fra FNs klimapanel.

Oppsummeringen var: «Det er veldig sannsynlig at det meste av den observerte økningen i global gjennomsnittstemperatur siden midten av det tjuende århundre skyldes økningen vi har sett i konsentrasjonen av menneskeskapte drivhusgasser.» Formuleringen innebærer at det er 90% sannsynlig at oppvarmingen er menneskeskapt.

I 2013 og 2014 kom den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel.

Oppsummeringen var: «Det er ekstremt sannsynlig at menneskelig påvirkning har vært hovedårsaken til den oppvarmingen vi har sett siden midten av det tjuende århundre.» Formuleringen innebærer at det er 95% sannsynlig at oppvarmingen er menneskeskapt.

Rio-konferansen i 1992

På tross av de svake formuleringene fra FNs klimapanel i første hovedrapport var det mange verdensledere som mente at man ikke kunne vente med å gjøre tiltak mot klimaendringer, og RIO konferansen ble arrangert.

Rio-konferansen kom fram til FCCC (FNs rammekonvensjon om klimaendringer). Målet med FCCC var: «Å oppnå stabilitet av drivhusgasskonsentrasjonen i atmosfæren på et nivå som er så lavt at man kan unngå farlige menneskeskapte påvirkninger på klimasystemet. FCCC vedtok en del prinsipper:

• Klimarettferdighet. Alle land har et felles, men differensiert ansvar for klimaspørsmålet. Det innebærer at alle land må bidra, men ikke nødvendigvis på samme måte.
  • Rike og industrialiserte land må kutte utslippene sine først, mens utviklingsland kutter sine utslipp senere. De rike landene har mye mer ressurser, de kan gjøre forskningen og finne løsningene. Det blir billigere å ta i bruk teknologi som allerede er klar for utviklingslandene senere. Det er også de rike landene som har sluppet ut mest drivhusgasser, det er dette som de har tjent sin rikdom på.
  • Den moralske vurderingen er at de 2 milliarder fattigste i verden lever under harde kår, og det er helt urimelig å legge på dem et like stort ansvar som de i de rike landene. Vi må ikke gjøre det slik at det blir umulig å løfte de fattige ut av fattigdommen.
• Føre var prinsippet. Når det er en trussel om irreversible endringer av klimaet, så må ikke det at det ikke er fullstendig vitenskapelig bevist at disse endringene kommer til å skje hindre at tiltak settes i verk.
  • Det var en enighet om at verden skulle begrense klimagassutslippene, slik at de skulle unngå farlige klimaendringer.

Planen var at denne rammekonvensjonen skulle følges opp med senere med mer bindende og forpliktende avtaler. Et av problemet med denne rammekonvensjonen er at det ikke er entydig hva som er farlige endringer, og at det ikke var forpliktelser. Det ble satt som mål at de industrialiserte landene skulle redusere utslippene tilbake til 1990 nivå innen 2000. Ingen land nådde dette uforpliktende målet.

Kyotoprotokollen ble forhandlet i desember 1997.

Til forskjell fra Rio-konferansen forhandlet man i Kyoto om bindende avtaler om utslippsreduksjoner fra de industrialiserte landene. Utslippene i 2008 – 2012 skulle være 5 % lavere enn utslippene i 1990.

Dette avtaleutkastet inneholdt muligheter for at de industrialiserte landene kunne investere i utslippsreduksjoner der det ville bli billigst, typisk i utviklingsland.

Avtaleforslaget inneholdt også mulighet for at å gjenoppbygge skog skulle telle som karbonfangst, mens USA ville at jordbruk også skulle telle på samme måten. Frankrike og Tyskland avviste forslaget da det ville svekket avtalen for mye, og det ble ingen avtale.

Til tross for likegyldigheten i USA så var det press fra andre industrialiserte land til å ta i bruk Kyotoprotokollen. For å bli gyldig krevde Kyotoprotokollen ratifisering av 55 industrialiserte land, og i november 2004 ble Russland land nummer 55 til å ratifisere protokollen. Etter dette etablerte EU i 2005 et kvotehandelssystem, ETS som vi har sett på her.

Mange land gjorde lite, inkludert USA. På det mer lokale nivået skjedde det likevel noe i USA. The Regional Greenhouse Gas Initiative, RGGI (uttales Reggie), bestod av Connecticut, Delaware, Maine, Maryland, Massachusetts, New Hampshire, New Jersey, New York, Rhode Island og Vermont. De laget et kvotehandelssystem for elektriske kraftverk.

Andre byer og stater i USA og Canada samarbeidet eller gjorde egne tiltak for å redusere utslippene.

I oppsummeringen etter 2012 ble det klart at de eneste landene som hadde klart de avtalte utslippsreduksjonene var de som tidligere var knyttet til Sovjetunionen, og som i 1990 før Sovjets fall hadde mange fabrikker som senere ble stoppet. Utslippene steg igjen senere, men i 2012 hadde de ennå ikke nådd 1990 nivået.

George W. Bush årene

I 2001 var Bush president i USA, og trakk USA fra Kyotoprosessen. Han hevdet at det var for mye vitenskapelig usikkerhet i dataene, og at det ville koste for mye for den amerikanske økonomien.

Bush mente også at det var urettferdig for USA at det skulle være klimarettferdighet og at de rike og industrialiserte land må kutte utslippene sine først.

I 2002 presenterte Bush sitt klimamål som var en reduksjon av drivhusgassintensiteten på 18% fram til 2012. Dette var et mål som USA lå an til å nå uten å gjøre spesielle tiltak, da drivhusgassintensiteten ble redusert 1-2% hvert år uten noe tiltak.

Bali forhandlingene i 2007 og København i 2009

I dette avtaleutkastet skulle man forberede toppmøtet i København i 2009. Forslaget inneholdt krav om at både industrialiserte land og utviklingsland skulle kutte i drivhusgassutslipp. De videre forhandlingene fikk problemer med å avklare hvor mye hver av gruppene skulle bidra, og det ble ikke enighet om noen bindende avtale.

På Københavnforhandlingenes siste dag ble det ble enighet om å søke å unngå at temperaturen skulle stige over 2 °C over førindustrielt nivå, og at de enkelte industrielle land selv skulle sette egne utslippsmål fram til 2020. Obama var sentral i å få til disse formuleringene.

Obama årene fra 2009 til 2014 (da bokmanuskriptet var ferdig)

Tea Party-bevegelsen var sterk i USA i Obama perioden, og de jobbet hardt for å redusere myndighetenes påvirkning på menneskers liv. Det å redusere drivhusgassutslipp gjør det nødvendig å innføre en form for regulering, enten kvotehandel eller en form for karbonskatt. Tea Party-bevegelsen satte et enormt press på republikanske politikere for at de skulle være klimafornektere. De måtte enten akseptere dette, eller se seg om etter en annen jobb. Flere sentrale republikanere som før 2009 åpent erklærte at det var risiko for klimaendringer uttalte senere at de var skeptiske til om klimaendringene var menneskeskapte. I 2010-valget var omtrent alle de republikanerne som ble valgt inn i Kongressen uttalte klimaskeptikere, og det gjorde det umulig å få gjennom noen klimalov der.

Den Kanadiske konservative statsministeren Stephen Harper trakk Canada fra Kyoto-protokollen i 2011 med begrunnelse at det var urettferdig at utviklingslandene ikke var forpliktet til å kutte utslipp, og at Canada hadde mye tjæresand som ville bli verdiløs om den ikke skulle bli utvunnet.

I 2013 fjernet den daværende konservative regjeringen i Australia en ordning med avgift på karbonutslipp. En tidligere regjering hadde etablert denne karbonavgi­­­ften flere år tidligere.

Kina og USA var de to landene med de største klimagassutslippene. Til sammen hadde de 1/3 av alle klimagassutslipp i verden. I november 2014 inngikk de en avtale om reduksjon av utslippene sine. USA lovet at utslippet i 2025 skulle være 25% lavere enn 2005-utslippet. Kina lovet at deres utslipp skulle være på sitt høyeste før 2030, og for å nå dette målet forpliktet de seg til da å ha minst 20 % av energien sin fra fornybare kilder.

Kina er lederen av utviklingslandene, og mange har tidligere pekt på Kina når de har nektet å redusere klimagassutslippene.

Kilde

Over er en kortversjon i dagligspråk av siste del av kapittel 13 i universitetslæreboka: INTRODUCTION TO MODERN CLIMATE CHANGE / Andrew Dessler, Texas A&M University, (second Edition 2016) Innlegget er skrevet etter en avtale med Andrew.  Forelesning

Britas egne kommentarer.

Vi lever i en krevende tid med mange forvirrede storpolitikere.

Amerikanerne valgte Trump til president. Han trår i fotsporene til klimafornekterne før seg og har nå i juni 2017 sagt at han vil trekke USA ut av Parisavtalen. Heldigvis ser det ut til at mange andre, inkludert store byer i USA, tydelig sier fra at de vil stå ved sine klimaforpliktelser. Vi kan håpe at Trumps forvirring vil få andre til å ta mer ansvar.

Fram mot 2022 kommer den sjette hovedrapporten fra FNs klimapanel.

Den første spesialrapporten forventes å bli godkjent i klimapanelet 30 september 2018, og vil handle om 1,5 graders oppvarmingen. Du kan lese mer om sjette hovedrapport her.

Vi vanlige folk må ta inn over oss hva som er i ferd med å skje, og gi politikerne våre et tydelig mandat til å ta vare på klimaet for våre etterkommere. Det er nå vi må handle om dette skal gå bra.

Jeg vil gjerne høre fra deg i kommentarfeltet. Skriv navn og epost hvis du vil høre fra meg når jeg skriver neste innlegg.